Prosessen i sivile saker

arm-wrestling-bar-betting-4417.jpg

En sivil tvist er en uenighet mellom private parter om deres rettigheter og forpliktelser, og tvisten er ikke av strafferettslig karakter. Typiske tvister kan være nabotvister, erstatningssaker, familiesaker og arbeidssaker.

 

Forsøk på minnelig løsning, forlik

Sivile saker reguleres av tvisteloven (tvl.). Ofte er den beste løsningen at partene blir enige om en løsning – de inngår forlik - slik at de løser konflikten på egenhånd uten å bringe den inn for domstolene. Tvisteloven statuerer derfor noen plikter for partene som skal bidra til dette.

Den ene part skal sende et skriftlig varsel til den andre hvor han opplyser om hvilke krav han fremmer, samt grunnlaget for kravet. Den andre part skal også få en oppfordring til å ta stilling til dette innen rimelig tid, jf. tvisteloven § 5-2. Dette varselet kalles ofte prosessvarsel.

Bevisene som påberopes skal også identifiseres overfor motparten, jf. § 5-3. Dette gjelder både bevis som er til favør og disfavør for parten. Dette er begrunnet i hensynet til kontradiksjon, som innebærer at motparten skal kunne vareta sine interesser og imøtegå saksøkers påstander og argumenter.

På bakgrunn av dette plikter partene å forsøke å løse tvisten i minnelighet, jf. § 5-4. Denne plikten gjennom hele behandlingen av tvisten.

 

Behandling i forliksrådet

Hvis partene ikke løser tvisten i minnelighet tas det rettslige skritt. Hovedregelen er at alle saker skal behandles i forliksrådet før de eventuelt behandles i tingretten. Dette er fordi behandling i forliksrådet er billigere og mer tidseffektivt enn behandling i domstolene.

Forliksrådet behandler i utgangspunktet tvister om formuesverdier. Det er likevel unntak for noen saker fordi behandling i forliksrådet ikke anses som hensiktsmessig. Dette gjelder blant annet familiesaker, unntatt saker som bare gjelder økonomisk oppgjør ved samlivsbrudd eller reisekostnader ved samvær, jf. § 6-2. Det er også unntak fra behandling i forliksrådet blant annet hvis tvistesummen er over 125 000 kr og partene har vært bistått av advokat. Dette er fordi det da er lite sannsynlig at forlik vil inngås.

For å anlegge sak for forliksrådet skal det utarbeides en forliksklage, jf. § 6-3. Dette er et rettslig skritt som avbryter foreldelsesfristen. Motparten skal etter dette utarbeide et tilsvar innen en normalfrist på to uker. Etter dette skal partene i møte til behandling av saken, jf. § 6-5. Dette er i hovedsak en mekling mellom partene hvor de skal få fremstille sitt syn på saken.

Forliksrådet kan videre innstille saken hvis det er lite sannsynlig at videre behandling vil føre noe sted, og partene har også mulighet til å kreve innstilling etter tre timer, jf. § 6-11.

Forliksrådet har en begrenset adgang til å avsi dom. Partene må ha blitt enige om at dom skal avsies, og hvis tvistesummen er under 125 000 kr er det tilstrekkelig at en av partene krever dom, jf. § 6-10. Mangefult grunnlag kan likevel avskjære kompetansen til å avsi dom. En eventuell dom kan overprøves ved at det sendes inn stevning.

 

Behandling i domstolene

Førsteinstans i domstolene etter behandling i forliksrådet er tingretten. I noen tilfeller er det imidlertid lagmannsretten, for eksempel i trygderettssaker.

Saksforberedelse

Krav til en stevning fremgår av tvisteloven § 9-2. Kort sagt skal den redegjøre for sakens parter, hvilke rettsregler saksøker bygger kravet på og påstand om hvilket domsresultat som kreves. I stevningen skal det også redegjøres for bevis du vil føre.

Domstolene forkynner stevningen hvis vilkårene er oppfylt, og da får saksøkte en frist til å sende tilsvar, jf. § 9-3. Hvis tilsvar ikke gis innen fristen, kan det avsies en fraværsdom, jf. § 16-10.

Planmøte

Det avholdes planmøte mellom partenes advokater og dommeren etter at stevning og tilsvar er inngitt, jf. § 9-4. Der avklares mange praktiske spørsmål om saksgangen. Hvor omfattende saksgangen blir avhenger av blant annet av om saken skal gå etter reglene om allmennprosess (tvisteloven kapittel 9) eller småkravsprosess (tvisteloven kapittel 10).

Reglene om småkravsprosess gjelder i hovedsak saker med tvistesum på under 125 000 kr, samt saker som ikke gjelder formuesverdier hvis anvendelse av disse reglene er hensiktsmessige og partene ikke motsetter seg behandling etter disse reglene, jf. § 10-1. Når disse reglene anvendes begrenses ressursene og dermed kostnadene ved å gjennomføre en rettssak, slik at det ikke skal koste for mye å føre saken for domstolene.

Særbestemmelser for visse sakstyper

For noen sakstyper er det særbestemmelser for saksbehandlingen etter planmøtet. Dette gjelder for eksempel saker etter barneloven. Dette er for å forsøke å komme frem til en minnelig løsning før hovedforhandling.

Partene kan også avtale rettsmekling underveis. De får da mulighet til å møte med en rettsmekler og forsøke å inngå forlik. Det berammes hovedforhandling om partene ønsker det eller mekling ikke fører frem.

Før hovedforhandling skal partene inngi sluttinnlegg som redegjør kort for deres synspunkter om jussen og faktum, og bevisene som ønskes ført skal fremlegges. Etter dette er det som hovedregel ikke mulig å fremme nye bevis eller påstandsgrunnlag.

Hovedforhandling

Dommeren begynner med å kort innlede saken. Deretter skal saksøker, eventuelt vedkommendes advokat, redegjøre for sakens faktum i et innledningsforedrag. Her skal også påberopte bevis gjennomgås.

Partsforklaring

Etter innledningsforedragene skal partene avgi sine partsforklaringer. Deretter får partens advokat foreta en utspørring av sin klient, og så får motpartens advokat stille oppfølgingsspørsmål. Dommeren kan også stille spørsmål til partene og vitner.

Vitneforklaring

Vitner skal høres etter at partsforklaringene er gjennomført.

Etter dette er bevisførselen ferdig, og da holder partene sine prosedyrer. Advokatene redegjør der for hva som er gjeldende rett, hvorfor deres klients oppfatning av faktum må legges til grunn, og det legges ned påstand.

Etter prosedyrene kan det gis korte tilleggsbemerkningen kalt replikk og duplikk. Replikk er bemerkninger saksøkers advokat fremsetter til saksøktes prosedyre, mens duplikk er saksøktes bemerkninger til replikken.

Til slutt erklærer dommeren retten for hevet. Etter noe tid avsies dommen.

Anke

Det er mulighet for å anke dommen innen en viss frist for videre behandling i lagmannsretten, eventuelt til Høyesterett hvis lagmannsretten er førsteinstans. Visse vilkår må være oppfylt for at saken skal tas inn.

Om dommen ikke ankes, eller ikke tas inn av lagmannsretten eller Høyesterett, er den rettskraftig. Den kan da tvangsfullbyrdes.