Særtrekk ved foreldretvistene

Hensett til andre saker som ankommer domstolen har foreldretvistene visse særtrekk. I saker på andre områder, som kontraktsretten eller strafferetten, er ofte økonomiske, juridiske eller tek- niske elementer sentrale. På barnerettens område er det mer psykologiske aspekter og kunnskap om barn som står i sentrum. Empati og konfliktløsning står sterkt i disse sakene. Hensynet til barnet skal være rettesnoren for materielle og prosessuelle vurderinger, jf. barneloven § 48 1. ledd. Begrepet «barnets beste» har en skjønnsmessige side, og verdihensyn hos aktørene i saken spiller en stor rolle.

I enkeltsaker skal det skje en konkret og individuell avgjørelse av hva som er best for barnet i tvisten. Dette vil være av betydning for rettskilder som kan anvendes. På andre rettsområder vil tidligere rettspraksis være av større betydning når avgjørelse skal tas. Ettersom alle barn er ulike, og deres livssituasjon sjeldent identisk, vil tidligere dommer på barnerettens område være av begrenset vekt som prejudikat, om de i det hele tatt er av relevans. Dommene kan tillegges en viss vekt om de gir svar på generelle spørsmål med henvisninger til hensyn det er vanlig å benytte i barnets beste vurderingen. De kan bidra som veileder når hensynene skal vektlegges mot hverandre.

På andre rettsområder avgjør domstolene på bakgrunn av en fortidig situasjon, hvor store deler vies til å finne ut av hendelsesforløpet og de juridiske spørsmålene som reises. På barnerettens område er det hovedsakelig barnets fremtidige skjebne som skal avgjøres. Avgjørelsen vil nød- vendigvis inneholde en delvis gjetning om årene fremover og hva som er barnets beste i frem- tidens situasjon. I denne vurderingen forekommer elementer av skjønn det kan herske usikker- het rundt. Videre vil bevisene i saken være noe annerledes enn hva en kan være vant til fra andre saker. Det kan være vanskeligere å samle bevis på for eksempel tidligere hendelsesforløp og hva en part har sagt eller gjort. Derfor må saksbehandlingsreglene bidra til en godt opplyst sak, og sørge for at barnets beste er i sentrum. (NOU 1998:17 s. 17)

Domstolen kan vanskelig håndheve flere av rettighetene barnet har. Det er for eksempel ingen plikt for foreldrene å ha samvær med barnet selv om dommeren måtte komme til at dette er best for barnet. I utgangspunktet er det barnets, ikke foreldrenes, rettigheter som er av betydning. Likevel vil hensynet til barnets beste kollidere med andre viktige hensyn, som hensynet til par- tene i saken ? foreldrene. En skal altså komme frem til det beste for barnet, men en kan støte på grenser og hindringer på veien til en god løsning. (Bendiksen (2014) s. 19-24 36 §§ 31 og 61)

Det er av stor betydning at den som skal avgjøre barnets skjebne innehar kunnskap om dette rettsområdet og om barn. Beslutningstaker må være villig til å undersøke nærmere selv om det ikke ligger innenfor eget fagfelt. I blant kan spørsmålene dreie seg mer om psykologi enn juss. Samtale med barnet og sentrale personer i dennes liv, samt bruk av sakkyndige er vanlige måter å skaffe kunnskap.36 Å høre barnet er dessuten avgjørende for å kunne komme frem til en løs- ning som er til det beste for barnet. En må videre anvende egen erfaring og