KORT OM FAST BOSTED

Bestemmelsene om barnets faste bosted er plassert i barneloven kapittel 5. Foreldrene har ad- gang til å på egenhånd avtale hvor barnet skal ha sitt faste bosted, jf. § 36-1. De kan også avtale at barnet skal ha fast bosted hos dem begge, slik at det for eksempel bor hos foreldrene vekselsvis. Er foreldrene uenige skal retten avgjøre hvor barnet skal bo, jf. 2. Det kan i utgangspunktet ikke dømmes til «delt bosted», jf. barneloven § 56. Det finnes unntak, og domstolene kan dømme til felles for- eldreansvar og delt bosted selv om en av foreldrene ikke skulle være enige i dette. (Høstmælingen (2012) s. 62) Det er svært sjeldent at det blir gjort i dag. Imidlertid er denne problemstillingen oppe til høring, der fokuset er å øke likestillingen mellom foreldrene. (Barne- og likestillingsdepartementet (2015))

Har barnet fast bosted hos bare den ene av foreldrene vil vedkommende ha adgang til å på egenhånd avgjøre vesentlige sider knyttet til barnet, jf. barneloven § 37. Det setter en skranke for den andre for- elderens utøvelse av foreldreansvaret. Med «delt bosted» vil begge foreldrene ha bostedkom- petanse, og være likestilt i beslutningene som kan tas etter § 37. Delt bosted behøver ikke bety at barnet bor 50% av tiden hos hver av foreldrene.

Ved valg av fast bosted er det barnets beste som skal stå i fokus, jf. barneloven § 48 1. ledd. Barnet har rett til å høres før avgjørelsen tas av både foreldrene og domstolene, jf. barneloven § 31. Hensyn som vektlegges i vurderingen er risiko ved miljøskifte, best mulig samlet foreldrekontakt, søsken, stabilitet, omsorgsmuligheter og relasjonen til foreldrene. (Barne- og likestillingsdepartementet / veileder q-15/2004 / s. 12) Hensynet til mest mulig samlet foreldrekontakt er imidlertid som regel ikke avgjørende, andre hensyn vektlegges sterkere. (Haugli (2011) s. 38-53.